Er reisetid arbeidstid?

Generelt gjelder:

• Reisetid til og fra et fast alminnelig arbeidssted er ikke arbeidstid, men fritid. 
• Reisetid innenfor den alminnelige arbeidstiden, er arbeidstid.
• Dersom en arbeidstaker blir pålagt et annet oppmøtested enn det faste arbeidsstedet, eller arbeidstaker ikke har et fast oppmøte-/arbeidssted, må det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.  

Utgangspunktet er derfor at reiser til og fra et fast arbeidssted eller oppmøtested ansees som arbeidsfri, mens for reiser i arbeidstiden, for eksempel når en arbeidstaker reiser fra arbeidsstedet til et annet sted og så tilbake til arbeidsstedet på slutten av arbeidsdagen, så er den reisetiden å ansees som arbeidstid.

Arbeidstid defineres i arbeidsmiljøloven § 10-1 (1) som "den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver" og er definert som en motsetning til 'arbeidsfri'

Arbeidsfri, herunder hviletid, er i arbeidsmiljøloven § 10-1 (2) er definert som "den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver".

Disse to begrepene er gjensidig utelukkende og ufravikelige, både etter arbeidsmiljøloven og EU-direktivet. Det er ingen rom for en mellomkategori og det går heller ikke an å avtale om noe er arbeidstid eller ikke.

Begrepet reisetid er derimot ikke definert i arbeidsmiljøloven, så hvor vidt reisetid er arbeidstid eller fritid beror på en konkret vurdering hvor det skal tas høyde for følgende faktorer:

1. Utfører arbeidstakeren sine arbeidsoppgaver/plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold?

2. Står arbeidstakeren til arbeidsgiverens disposisjon?

3. Jobber arbeidstakeren under reisetiden?

Rettspraksis gir støtte for at alle tre elementer må være oppfylt, men spesielt tredje punktet tolkes så vidt at det får mindre selvstendig betydning.

Om en arbeidstaker som reiser i arbeidsøyemed fritt og uavbrutt kan dyrke egne interesser, ansees reisetidensom arbeidsfri. Derimot ansees reiser der en arbeidstaker ikke fritt og uavbrutt kan dyrke egne interesser, som arbeidstid.

 

Litt mer om hvert punkt:

Utfører arbeidstakeren sine arbeidsoppgaver/plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold?

Om en arbeidstaker må reise til et annet sted enn sitt faste oppmøtested for å gjennomføre arbeidsoppgavene den er pålagt av arbeidsgiver og dermed oppfylle de nødvendige forutsetninger i arbeidskontrakten, så er reisetiden å anse som arbeidstid. 

Derimot er tid som arbeidstakeren må oppholde seg på et hotell eller annen innkvartering under arbeidsreisen, å anse som arbeidsfri, da dette likestilles med tid den tilbringer i sitt eget hjem. Dette gjelder også om det er arbeidsgiver som bestemmer hvor innkvartering skal finne sted. Unntaket er om det forventes at arbeidstakeren skal utføre plikter i forbindelse med sitt arbeid mens den oppholder seg i innkvarteringen.

 

Står arbeidstakeren til arbeidsgiverens disposisjon?

Her er det avgjørende om arbeidstakeren er satt i en posisjon hvor den er rettslig forpliktet til å forholde seg til arbeidsgiverens instrukser og utføre oppgaver for arbeidsgiveren ("autoritetsvilkåret").

Det er også avgjørende om arbeidstakeren fritt kan forlate oppholdsstedet for å uforstyrret beskjeftige seg med egne interesser eller private gjøremål. For eksempel: Om en arbeidstaker på vei til eller fra arbeidet, kan stoppe for å besøke venner, hente barn i barnehagen eller for å gå til frisøren e.l. vil denne delen av reisetiden normalt også regnes som arbeidsfri.

Her er det også viktig at arbeidsgiveren tilser at kravet hviletiden til arbeidstakeren er oppfylt. Etter rettspraksis anses hvileperioden først for å være effektiv når arbeidstakeren fritt kan forlate arbeidsmiljøet og fritt og uavbrutt kan beskjeftige seg med egne interesser.

Derimot, når en arbeidstaker ikke fritt kan forlate oppholdsstedet for å komme til fastsatt arbeidssted, for eksempel under flyreisen til stedet, så anses reisetiden normalt som arbeidstid.

Jobber arbeidstakeren under reisetiden?

Ved reisen fra arbeidstakerens hjemsted til et fastarbeidsted kan arbeidstakeren selv regulere pendleravstand og om man avbryter reisen for å utføre andre gjøremål. Dermed anses tiden som nevnt normalt for arbeidsfri.

Når arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å reise til et annet sted enn sitt faste oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver, så kan ikke arbeidstakeren selv påvirke pendleravstanden. Derfor vil reisen i disse tilfeller normalt være å anse som en integrert del av arbeidet og dermed som arbeidstid.

Hvorvidt arbeidsgiveren kan endre arbeidstakerens faste oppmøte- eller arbeidssted ,må vurderes innen rekkevidden av arbeidsgivers styringsrett.

For arbeidstakere som ikke har et fast oppmøte- eller arbeidsted, gjelder at nødvendig reisetid til de ulike oppmøte- eller arbeidsteder anses som en integrert del av arbeidsutførelse og dermed er å regne som arbeidstid.

 

Når reisetiden blir regnet som arbeidstid vil det ikke nødvendigvis medføre krav til lønn for reisetiden. Denne tiden kan kompenseres på andre måter. 

Med unntak for arbeidsmiljøloven bestemmelse om overtidsbetaling, jf. arbeidsmiljøloven §10-6, regulerer verken direktivet eller arbeidsmiljøloven hvilken lønn den ansatte skal få for reisen/arbeidet.

På hvilken måte reisetid som anses som arbeidstid kompenseres, avhenger derfor fra arbeidsavtaler eller tariffavtaler.

Det er kun den tiden som anses som nødvendig reisetid som skal regnes som arbeidstid. Arbeidsgiveren kan kreve at arbeidstakeren bruker reisealternativet som er rimeligst og medfører kortest reisetid. Dette betyr også at arbeidsgiveren kan vurdere at digitale løsninger er bedre egnet enn fysiske reiser.

Arbeidsgiver har også anledning ti å fastsette generelle retningslinjer om at reisetiden, så langt det lar seg gjøre, brukes til å utføre arbeidsoppgaver eller pålegge arbeidstakeren konkrete arbeidsoppgaver under reisen.